Min resa till Kea, Serifos, Sifnos, Syros och Aten. Del 1.

Første dag på skjønne Kea
"Makedon" harver opp det stille, pastellblå havet. Vi passerer Sounion, tempelet kan så vidt anes mellom fjell og himmel. Ettermiddagssola henger tung og mett bak oss, snart stiger Kea opp framfor baugen, som en gråbrun, uvelkommende masse. Øya virker ikke komme nærmere på en lang stund, selv om "Makedon" gjør unna sine sjømil i godt tempo.

Vi har lagt ut fra Lavrio, etter en ukomplisert busstur fra El. Venizelo, Athens flyplass (Bussen koster 6 E, tok ca 40 min. og går fra en holdeplass like over veien fra Sofitel).

Lavrio, beryktet for sin uskjønnhet og fattigdom, er ansiktsløftet de siste årene, og virker på ingen måte styggere enn andre moderne, greske betongbyer. Imidlertid synes vi det er slemt å kreve 4 E for en miniflaske hvitvin, mye dyrere enn i Nafplio. Men det skal senere vise seg at øyene tar samme pris, og vel så det.

Tilbake til "Makedon". Det er godt å sitte med sola i ryggen og havbris i ansiktet, og vite at man er på sin aller første øyhopping. Vel har vi vært på mange øyer før, men alltid hatt én som base og reist på én- til todagersturer til andre øyer. Denne gangen skal vi gjøre det "på ordentlig" Iallfall nesten. Litt juks er det muligens at vi har bestilt alle båtbillettene og hotellrommene på forhånd. Vi orker ikke bruke tid på å lete etter rom, og senere skal det vise seg å være fornuftig, flere av øyene har faktisk ikke et eneste ledig rom å oppdrive.

Korissia, havnebyen på Kea, ligger smilende og tar i mot oss. Hadde vi ikke ordnet taxi på forhånd, ville vi imidlertid blitt stående der ganske rådville. Her er ingen romutleiere, ingen buss, ingen taxi - unntatt den "vår" Yannis kjører. Han tar oss med oppover i landskapet, svinger mellom oliventrær som gror krokete og flekkvis i det terrasserte landskapet. Hver terrasse er nydelig skapt av stein som ligger i millimeterpresisjon. Øya, som virket så kald og grå fra havet, skinner nå gyllen i de lave solstrålene, og Ioulida, hovedstad og endemål for vår korte ferd med Yannis, lyser hvit, vakker og akkurat så sukkerbitaktig som den skal. Husene vokser tilsynelatende fritt oppover de bratte åssidene, og røde tegltak, blå skodder og ett og annet pastellmalt hus bryter opp det hvite.

Vi skal bo på hotell Serí (Serie iflg. nettstedet, 100 E natten m god frokost, Ioulidas eneste hotell). Rommet er stort og nytt og lekkert innredet, og vi merker oss uvant luksus som badekåper, samt dusj som kan henges på veggen OG er i tett kabinett. Hvilken fryd! Balkongen har herlig utsikt mot by, hav og landskap. Det er fem-ti minutt å gå inn til byen. Ioulida er bilfri, esler og trillebårer brukes til transport. Så deilig og stille det er her! Byen har ikke endret seg mye de siste hundreårene, og forhåpentligvis forblir det slik, for det er ikke lov å bygge nytt inne i gamlebyen, blir vi fortalt.

Turister finnes knapt i Ioulida, iallfall ikke i vanlig forstand, men rike athenere og andre pengefolk bygger gjerne sommerhus på øya, eller kjøper hus i gamlebyen. Nærheten til Athen gjør det til en yndet sommerøy for dem, og det er trendy å ha hus her. Vi drikker en øl på Taratsaki, og får akkurat med oss den appelsinrøde sola som dukker i havet, mens Ioulida brer seg ut foran oss.

Det er ikke mange spisesteder å velge mellom, og de to største og etter sigende beste, ligger på den vesle platiaen, hvor de deler plass med det flotte, neoklassisistiske rådhuset. De to stedene, Rolando's og Kalofagodon, fyller hele plassen med sine stoler og bord, og fylles snart opp av sultne gjester. Inkludert oss.

Ioulida, kardemommebyen med løven
Luften er frisk og brisen styker mildt bort de heteste solstrålene. Vi utforsker Ioulida i flere omganger. Byen er et eventyr av smale smug og bratte gateløp, med uventede glimt av solsvidde marker og, langt der nede, havet. Det sies at den norske forfatteren Thorbjørn Egner dro til Kykladene og ble inspirert til sin bok om Kardemommeby, og han må ha vært akkurat her! Dette ER Kardemommeby, det er formelig så vi ser de hjelpeløse røverne luske mellom husene, og Tobias i Tårnet speidende utover. Og selv boken om Kardemommeby har en løve.

Resebrevet fortsätter »

HEM

SÖK

FORUM

E-GUIDER

BOKA HOTELL

BOKA BÅTBILJETT

BOKA HYRBIL

© 1997-2020 Janne Eklund/Kalimera